Det forunderlige liv i Ecuador

Oppdagelsen av Mompiche

Oppdagelsen av Mompiche

Mompiche er en landsby ved Ecuadors kyst, omtrent to timers kjøring sørover fra byen Esmeraldas.  Det ligger litt utenfor den vanlige turistgryta, men er blant erfarne Ecuador-reisende kjent for La Playa Negra, stranda med den sorte sanden, og gode forhold for surfere. Comunidad Mompiche, et initiativ fra lokale ildsjeler og næringsdrivende, ønsker nå å ta et tak for fremming av økt turisme til denne opprinnelige fiskerlandsbyen.  I den anledning ble vi invitert sammen med presse og turistministeriet for å se hva dette lille samfunnet kan tilby besøkende, og formidle det videre.

Ankomsten til Mompiche

Jeg gikk av bussen på ingensteder. Vel, det var et veikryss. Men det var ingen mennesker, ingen hus og det småregnet. Heldigvis hadde jeg et telefonnummer. Noen sendte en taxi som kunne frakte meg det siste stykket. Grunnen til at jeg havnet her var en hjelpsom person som loset meg inn på denne bussen så fort jeg ankom rutebilterminalen i Esmeraldas. Den stoppet på landeveien 8 kilometer fra selve landsbyen. Hadde jeg fulgt planen, ville jeg hatt billett på en buss som kjører helt fram.

El pueblo – landsbyen Mompiche

Førsteinntrykket av Mompiche var preget av regnværet den siste natta. Gatene er for det meste jordbelagt. Det er ikke investert i asfalt eller stein i Mompiche. Det resulterer i sølepytter og gjørme som skal forseres på ulike måter, avhengig av det du har på beina. De jeg så går i sandaler. Mine lå i bagasjen. Comunidad Mompiche var ikke heldige med været denne helgen.

Dette lille stedet består av ei hovedgate ned mot Stillehavskysten. Sju-åtte gater går parallelt på tvers. Nesten alle bygningene er oppført i tre. Det var grunnen til at de kom seg så godt fra det fryktelige jordskjelvet den 16. april 2016. Treet er elastisk. Husene svingte voldsomt fra side til side. Men da virkningen av skjelvet avtok, falt de tilbake på plass. I nabokommunen Muisne falt de dårlig konstruerte sementbygninger sammen, og mange ble hjemløse. Hotellene og gjestgiveriene er også laget av tre. Innvendig interiør er rustikt, med bord, stoler og stort sett alt øvrig inventar er, ofte håndlaget, av ulike tresorter.

Det er fort gjort å gå ned hovedgata. Antallet serveringssteder og hoteller øker proporsjonalt ettersom du nærmer deg vannet. Mompiche er klar til å motta turister. Strandpromenaden, er enkel. En falleferdig mur står klar til å møte eventuelle bølger. Klimaendringene har ført til høyere vannstand. Det gjorde det vanskelig for de som bodde nær vannkanten. Flere nærliggende hytter er vasket bort av havet.

Ellers har ikke livet vært enkelt for den alminnelige borger i Mompiche. De har det de trenger av mat og alle har tak over hodet. Men innlagt vann har de ikke. Spørsmålet om vannforsyning ligger i det uvisse hos de ansvarlige myndigheter. Det er et håp om at etableringen av flere og mer moderne hoteller kan få fortgang i saken. De lokale offentlige skolene mangler utstyr. Det siste skoleåret ble innledet uten bøker. Data har de heller ikke.

Den sorte sanden på Playa Negra

Den svarte sanda på Playa Negra har betydd turistinntekter for Mompiche. De siste årene har imidlertid et mineselskap gravd ut deler av den for industrielle formål.

I gåavstand fra byen, el pueblo finner vi stranda med den svarte sanda. I sitt slag er den unik. Fargen har den fått av sitt høye innhold av jern og titan. Surferne elsker bølgene som skyller inn mot stranda. Tankene inne i hodet på en ikke-surfer med generell dårlig balanse-evne dreier seg rundt hvor mye øvelse som liker bak dette imponerende rittet over bølgene. Eller hvor mye du må øve for i det hele tatt holde deg oppreist i bølgefritt vann. Lederen for den lokale surfeskolen kjenner til plasser med passende bølger for begynnere. Han lager for øvrig sine egne surfebrett i snekkerverkstedet sitt. Mompiche har fostret surfere av internasjonalt format.

Det er det flere enn surferne og andre badeglade som har lagt sin elsk på den svarte sanda. I 2014 ble det utstedt to konsesjoner for minedrift ved her. Det vil si at konsesjonshaverne rett og slett hentet ut sanden med store gravemaskiner og bulldosere, og solgte den videre med god fortjeneste. De nevnte mineralene er etterspurte for produksjon av sement og keramikk. Det harde titanet er anvendbart også til mer avansert industriell produksjon.

Mange spør seg hvordan en slik konsesjon kunne bli innvilget på bekostning av en turistattraksjon. Det murres over korrupte embetsmenn. Det er ofte slik det skjer i Ecuador. Det tok sin tid før det gikk opp for lokalsamfunnet hva som skjedde. De klarte da å få et vedtak om umiddelbar stans av virksomheten. Til tross for dette fortsetter utgravingene.

Fiskerhavnen og dens omgivelser

Sjøfuglene venter på at fiskerbåtene settes ut.

Ved siden av bystranda ligger fiskerbåtene og fiskerutstyret. Det var på grunn av det gode fisket Mompiche ble etablert for få generasjoner siden. Fiskere med høye støvler gjør klar til sjøsetting. Deres følgesvenner og medfiskere, pelikanene, er allerede på plass. De enkle båtene trenger ingen brygge. Et beskjedent mannskap på tre-fire mann sleper dem langs sanden og ut i vannet. Det er mulig for en fiskeglad turist å få være med på fisketur. Hvis du spør hotelverten, vil han antakelig kunne formidle kontakten.

Ved denne havnen befinner også hunde- og kattereservatet seg. Fabiola, en kvinne i femtiårene har forbarmet seg over områdets firbente løsgjengere. Hjemløse hunder og katter befinner seg bak et romslig inngjerdet område. Det er satt opp en liten bøsse hvor forbipasserende kan legge igjen en donasjon etter eget ønske som brukes til dyremat. Bor du i Ecuador og ønsker et kjæledyr er det ikke nødvendig å betale. Det henter du hos Fabiola i Mompiche.

Der havnen og sandstranden slutter, kan vi se et enormt tre. Det er delvis festet i skråningen, men halvparten av stammen svever i løse luften og blotter sine røtter. Bølgene som stadig slår høyere har vasket vekk basen.

Herfra går ferden opp til et utsiktspunkt og byens gravplass. Kontrasten til hvordan de begraver sine døde i urbane strøk, for eksempel den storslagne katolske kirkegården i Guayaquil, kunne neppe vært større. Det er ikke mange steinene. Som de lokale spøkefullt sier det; «vi pleier ikke å dø i Mompiche». Årsaken er heller at poblasjonen er av så ny dato. De første bosetterne for to generasjoner siden er ennå ikke ferdige med å dø. Det høye gresset og fraværet av vedlikehold gir en følelse av at døden er i pakt med naturen. Mompiches avlidne innbyggere er ikke så mange at de trenger noen administrasjon.

Ville, våte vekster i Mangroveskogen

Mangroveskogen byr på et rikt fugleliv

En mangroveskog er trær som vokser i saltvann i tropiske strøk. De er eldre enn kontinentene og finnes over hele den midtre delen av kloden. En mangroveskog binder opp mer karbon enn selveste regnskogen, og bidrar til å motvirke global oppvarming. Rundt Mompiche er det fortsatt rikelig med mangroveskog. En båttur er den beste måten å oppleve den på. Da kan du også besøke lokalsamfunnet på øye Bolivar litt lenger sør.

Mangroveskogens største fiende er krepsdyroppdrett. Store anlegg ligger der det før var mangrovetrær. Avskogingen i den nordlige delen av Ecuadors kyst har fått for lite oppmerksomhet.

Fra Bolivar kan du også delta på nattlige kanoturer. Den store attraksjonen er det selvlysende planktonet. Det lyser opp etter armen din når du rører i vannet, mens padleåren glitrer. Du vil bli overrasket når guiden retter lommelykten mot mangrovetrærne og ser at de er stappfulle av store sjøfugler. Turen gir også mulighet for et kveldsbad.

Gå deg bort i jungelen

En jungeltur er en opplevelse. I Ecuadors østlige regioner finner vi den mektige Amazonas-regnskogen. Men det er også subtropiske skoger i nærheten av kysten, for eksempel med utgangspunkt i Mompiche. Gode støvler er en forutsetning. Ettersom mange reisende langs den solrike kysten ikke har medbrakt slike i bagasjen, har guiden et utvalg i forskjellige størrelser til utlån. Du må være forberedt på litt kronglete framkomst, men vil bli rikelig belønnet når du oppdager det utrolige

Stadig nye hoteller i Mompiche

mangfold av flora og fauna som finnes i en regnskog. Pass deg for de skøyeraktige apekattene.

Bør du besøke Mompiche?

Har Comunidad Mompiche lyktes med sitt sjarmframstøt? Svaret er ja. Det er riktignok litt vanskelig tilgjengelig fra Quito, men det går busser fra Esmeraldas og Guayaquil. Belønningen er fredelige strender, aktiviteter i pakt med naturen og innsikt i en side ved Ecuador du ikke får hvis du følger andres vel oppgåtte fotspor i turistløypa. Velg overnattingen i et av de enkle hotellene og hyttene nær sentrum, eller bo mer eksklusivt på Hotel Decameron litt utenfor. Alle restauranter serverer mat direkte fra havet, og lokal kokekunst skal roses. Kjøkkensjefen på La Facha er for øvrig en mesterkokk som også tilbyr undervisning. Andre ting det er mulig å gjøre fra Mompiche er å besøke lokale plantasjer og lære hvordan vi lager kaffe eller sjokolade – helt fra bunnen av!

 

 

 

2 kommentarer

  1. Det var en hyggelig artikkel om Mompiche og Equador! Håper jeg kan reise dit en gang. Og ønsker dem lykke til med å ta vare på den «Svarte sanden» Per

    • Det må du gjøre en dag! Fint sted.

Legg igjen en kommentar

Arkiv