Det forunderlige liv i Ecuador

Veldedig arbeid i Ecuador

Veldedig arbeid i Ecuador

Mange kommer til Ecuador for å gjøre frivillig arbeid, med fredskorpset eller andre organisasjoner. Mange unge nordmenn gjør det for samtidig se litt av verden og å lære spansk.

Men det gjelder ikke bare utlendinger. Mye sosialt arbeid er institusjonalisert som frivillig arbeid eller veldedighet, altså utenfor det offentliges ansvar.

Jeg kom i kontakt med denne delen av det ecuadorianske samfunnet i egenskap av at jeg har to barn i førskolen. Det er ikke uvanlig at lærer og foreldre i samarbeid arrangerer sosiale prosjekter. Jeg ble således kjent med et hjem for foreldreløse barn og et hjem for tenåringsmødre. Begge var drevet av katolske nonner og finansiert med privat sponsing og veldedighet,

I det avsidesliggende og livsfjerne Norge tenker de kanskje at slike nonner må være eiegode, engleaktige vesener som med store selvoppofrelser gjør sitt beste for samfunnets utstøtte. Et annet bilde gir folk som har gått på katolske skoler her i landet. Deres beskrivelser er mer på linje med en framstilling av kvinnelige konsentrasjonsleirvoktere med store linjaler som ble brukt til alt annet enn å tegne rette streker med. Men når det er sagt, det må da fremdeles være bedre enn at ingenting blir gjort?

Mødrehjemmet

De unge mødrene er fra begynnelsen av tjueåra ned til den yngste på 13 år. Deres historier, det lille vi får høre, har små variasjoner. Normalt ville omsorgen fanges opp av det familiære sikkerhetsnettet som er mye større enn for eksempel i Norge. Når dette ikke er tilfelle her, ligger det triste historier bak. Graviditeten kan være påført ved voldtekt eller av nære familiemedlemmer. Abort utføres bare illegalt og til en høy pris. Disse jentene har som regel ingen andre enn mødrehjemmet å støtte seg til.

Hva kan så disse familiefedrene og mødrene fra øvre middelklasse bidra med for å lette situasjonen deres? Vi lager en liste over ting som sjampo, tannkrem og andre hygieneartikler og lager en pakke til hver av beboerne. En av foreldrene påpeker nødvendigheten at vi kommer og leverer de personlig. De har ikke tillit til at sakene kommer fram hvis de blir avlevert til nonnene.

Neste gang vi kommer har vi med kaker og diverse nødvendighetsartikler. Det viser seg at vi må rengjøre fellesrommet før vi kan servere kakene. Det er greit nok. Noen hendige fedre reparerer også de forfalne lekeapparatene som står utenfor.

Sosialt arbeid er også et obligatorisk skolefag på videregående skole. Jeg ser på noen av dem denne lørdagen. De maltrakterer en gammel gressklipper på den viltvoksende plenen. Det er livsglade ungdommer som bekjemper kjedsomheten med dristige manøvrer med klipperen. Deres bidrag er beskjedent men det kan jo gi spiren til en sosial bevissthet. Læreren deres kom forresten like etter og gjorde jobben ordentlig.

Barnehjemmet

Barnehjemmet har samme struktur som mødrehjemmet. Det er litt større og er tilknyttet et kapell. Barna er vanlige lekne barn, til tross for at de er alene i verden. De er kanskje litt tynnere enn gjennomsnittet. Lærer Silvana som spesielt har engasjert seg, sier at de ikke alltid får fulle måltider. Til lunsj serveres det noen ganger bare en frukt. Silvana dedikerer en del ettermiddager for å komme og undervise her etter at hun er ferdig med den ordinære jobben sin. På hjemmefronten er hun slitnere og mer livsfjern enn vanlig. En av mødrene er barnelege og har samtykket i å bruke en dag på legesjekk av samtlige, særlig med tanke på underernæring.

Vårt første felles prosjekt er å arrangere en julefest for barna. Maten vi har med rekker akkurat. Men når vi deler ut gavene, er det mange som ikke er til stede og kan ta imot. Vi må derfor legge de igjen. Har nonnene laget fiktive lister for at vi skal komme flere gaver? Ordet går, men dette kan vi jo ikke vite sikkert.

Nonnene er ellers stort sett fraværende under våre besøk. Vi ønskes velkommen av bestyrerinnen (La Madre) før hun trekker seg tilbake og lar oss være alene med beboerne, Men det er muligens politikken. Delaktigheten fra foreldrene er også varierende. Noen dedikerer helst disse lørdagene til sin egen familie og sitt eget liv og for noen kan det være litt hardt å få elendigheten så nær innpå.

Men i det store og hele forandrer vi ikke mye med disse gode gjerningene. Fattigdommen og klasseforskjellene er strukturelle. I høyden blir det lite lyspunkt i hverdagen for de det gjelder.

 

Legg igjen en kommentar

Arkiv