Det forunderlige liv i Ecuador

Du store kakao

Du store kakao

 

Dersom du går på Guayaquils store kirkegård, kan du se  monumentale mausoleer, kunstnerisk utsmykket som de var et museum i seg selv. Men det er ikke nødvendigvis noen historisk viktige personer som hviler der.  Snarere er det noen av priviligert familie som beleilig strøk med i Den Store Kakaoens tid.

For en gang i tiden, nærmere bestemt perioden 1880 til 1915, var lille Ecuador verdens største produsent og eksportør av denne bitre frukten, som har en slik fantastisk smak etter at den males, tilføres sukker og eventuelt melk.

Hva var det som førte til dette eventyret og hva var det som forårsaket dets fall?

Vi kan begynne i Europa. Kristoffer Columbus brakte med seg kakao fra Amerika allerede tidlig på 1500-tallet. Men den slo først virkelig an når man fant ut hvordan man kunne lage sjokoladeplater av den. Til og med det tilbakeliggende Norge fikk sin første lille sjokoladefabrikk i 1852. Fra og med da syntes det som folk ikke kunne få nok sjokolade.

I Ecuador fantes det kakaoplantasjer og en viss eksport fra 1500-tallet. Med industrialiseringen i Europa og en ekspanderende kapitalisme vokste det fram en global arbeidsdeling hvor Latin-Amerika og koloniene ble tildelt rollen som råvareleverandører. Ut fra landets beliggenhet og ressurser, spesialiserte man seg ofte på en eller noen få varer. Således valgte Colombia seg kaffe, Peru guano og nitrater (gjødsel), Cuba sukker, Bolivia sølv og Chile kobber. Da var det fri bane for Ecuador til å bli verdens kakaoleverandør. Og det syntes for en stund som de hadde vunnet det store loddet.

Små gårder langs kysten ble slått sammen til store plantasjer. Nye handelshus ble dannet. Antallet kakaoplanter økte fra 33 millioner til mer enn 80 millioner fra 1890 til 1910. Dampbåtene som hadde overtatt for seilbåtene og anleggelsen av Panamakanalen gjorde transporten til Europa sikrere og enklere. Verdien av eksporten vokste fra 6 millioner sucre i 1879 til rundt 20 millioner i 1910. Og da var det ingen inflasjon å snakke om.

Og  kakaoproduksjonen forble på lokale hender. I motsetning til for eksempel Mellom-Amerika hvor bananplantasjene var eid av multinasjonale selskaper.

Men nå betydde det selvfølgelig ikke at alle ble rike under Den store Kakaotiden. Selv om kakaoplukkerne fikk betydelig bedre betalt enn de bøndene som var  livegne under de store godeseierne i høylandet, hvor det var for kaldt til å dyrke kakao.

Kakaoen ble kontrollert av et knippe familier som holdt til i Guayaquil. 20 familier eide 70 % av kakaoplantasjene. I 1896 var det registrert 24 formuer over 100 000 sucre. Og det var ikke småpenger den gang.

Men hva brukte de alle disse pengene til? Man kan si at de koste seg. Innførselen av luksusvarer fra Europa steg i været. De fant det rimeligere å importere enn å stimulere lokal produksjon av de samme tingene. De kunne jo ha investert i utviklingen av egen industri, men det synes de ikke var nødvendig ettersom de jo tjente så godt på kakaohandelen. Så sikret de sitt ettermæle på den tidligere nevnte kirkegården i Guayaquil.

Det er slik at intet tre vokser inn i himmelen, heller ikke det som bærer kakao. I de afrikanske koloniene begynte de også å dyrke frukten. Dette førte  umiddelbart til overproduksjon og en halvering av prisen fra 1907 til 1908. Så kom første verdenskrig og folk fikk andre ting å tenke på enn å spise sjokolade. Og om ikke dette var nok, like etter verdenskrigen ble kakaoplantasjene i Ecuador rammet av sykdommer som ødela avlingene.

Ettersom alt dreide seg om eksport av denne planta i Ecuadors økonomi, kan man jo tenke seg hva som skjer når denne ble minimalisert. Landet ble kastet ut i en mangeårig krise. Den varte nesten til 1950-tallet da bananene overtok (og historien gjentok seg).

Og kakaoen i dag? Den er fortsatt et viktig eksportprodukt for Ecuador selv den aldri har kommet i nærheten av gammel storhet. Men i butikkene er det Nestlé-sjokolader som dominerer. Landet eksporterer kakaoplanter og importerer sjokolade. Dette er de evige råvareprodusenters skjebne. Likevel finnes det noen lokale sjokoladeprodusenter med suksess. De selges kanskje mest i turistbutikker og har sågar vunnet flere internasjonale  priser. Så koster de også det dobbelte av Nestlé-sjokoladen. Ligg for all del unna Pacari-sjokoladen. Den er farlig god….

 

Legg igjen en kommentar

Arkiv