Det forunderlige liv i Ecuador

Europeerne i Manabì

Europeerne i Manabì

Provinsen Manabì ligger ved kysten i det sentrale Ecuador. Provinshovedstaden er Puertoviejo, men turistene kommer oftere til Manta eller Montecristi.

Det er en kjent sak at folkene i Manabì er høyere og lysere enn befolkningen forøvrig. Man kan også av og til stirre inn i et blåøyd blikk. Det er åpenbart at landsdelen må ha blitt tilført forsyninger med europeisk DNA.

Og det er dette forfatteren Jaime Franco Barba (1926-2009) forteller om i sin bok «Presencia Europea en Manabi«. Et eksemplar av nevnte bok kom undertegnede i hende da han latet og varmet sine lemmer under en parasoll på Mantas godt befolkede strand og det kom  en dyktig selger forbi, som solgte bøker i stedet for turistnips.

Franco Barba ble selv født av spanske foreldre i Manta og kjente det internasjonale miljøet godt. I boka forteller han om mennesker som kom fra Tyskland, Italia, Spania og mange andre europeiske land. Mange av dem kjente han personlig og andre sporet han opp.

Hvorfor de valgte å slå seg ned ved kysten i dette fremmede landet kunne ha ymse grunner. Havnebyen Manta var et knutepunkt og mennesker fra mange land satte sin fot her. Likeledes dro manteñerne ut i verden. Dertil har produksjonen av panamahatter sin opprinnelse i dette distriktet. De lages utelukkende av strå fra planter som vokser her. Opprinnelig ble hatten benyttet av slaver på bomullsplantasjer i Karibia som beskyttelse mot solen. Senere har det blitt en praktisk innretning som kan brukes av alle og enhver. Dernest har vi materialet tagua. Tagua er det vi kaller skallet til nøttene som vokser på phytelephas-treet. Hovedsakelig finner vi dette i Ecuador, Colombia og Panama. Det er hvitt, hardt og kan poleres til det blir glatt. Derfor kaller noen det «vegetalt elfenben». Av dette materialet kan det lages prydgjenstander eller nyttige i ting som knapper. I 1920 be det anslått at 20 % av knappene i USA var laget av tagua. Fra 2. verdenskrig ble det erstattet av plast og produksjonen sank betydelig. Ellers har både kaffe, kakao og bomull fra Manabì reist til de fjerneste av verdens avkroker.

Mange var de tyskere og sveitsere som kom da produksjonen av tagua var på sitt høyeste, rundt 1900 og fremover. De styrte fabrikkene og sørget for eksporten til det europeiske markedet. Og mange av dem ble værende og utblandet sine gener med lokalbefolkningen. Tysk teknisk ekspertise ble også gjerne tatt i bruk ved konstruksjon av flyplasser, jernbane og øvrige industrielle anlegg.

Da 2. verdenskrig brøt ut ble imidlertid alle tyskerne i Ecuador samlet sammen og sendt til interneringsleire i USA eller på tvangsarbeid på panamakanalen. Selv om ingen land i Latinamerika deltok i krigen, forlangte USA med sin dominerende stilling på kontinentet at de samarbeidet om en svarteliste som inkluderte tyskere, italienere og japanere. Dette ble etterkommet av de fleste land med unntak av Argentina og Chile. Mange av dem vendte tilbake etter krigen, men hadde problemer med å få tilbake sine konfiskerte eiendommer.

Det har også vært en jevn tilstrømning av italienere. En stor kontingent idealister kom i slutten av 1890-årene. De hadde deltatt i Garibaldis prosjekt om samling av Italia. Nå ville de kjempe på liberalisten Eloy Alfaros side mot de konservative jordeierne.

Spanjoler som forfatteren selv, hovedsaklig forretningsmenn eller gründere, har hele tiden kommet til provinsen. Og mange på den republikanske siden kom etter tapet i den spanske borgerkrigen. De hadde flyktet fra hjemlandet og blitt internert i flyktningeleire i Frankrike, inntil de fikk innpass i et eller annet latinamerikansk land. Spanjolene som kom til Manabì hadde som oftest først vært innom Den Dominikanske Republikk eller Venezuela.  Noen av dem videreførte sitt krafitge engasjement her, blant annet til fortredelse for lederne i 70-tallets militærdiktatur I Ecuador.

Men, sier du, kan det da også være nordmenn som har slått seg ned i det fjerne Manabì? -Jovisst er det det! Trønderen og økonomen Odd Stavseth, født 1910,  ble i henhold til Jaime Franco sendt av norske myndigheter i 1933 for å etablere et anlegg for produksjon av bakkalao på Galapagosøyene. Dette ble det imidlertid aldri noe av. Odd begynte i stedet som handelsattache ved den norske ambassaden i Quito (som ikke finnes lenger). I 1948 flyttet han tilbake til Norge for å gifte seg med en landsmanninne. Dette ble kortvarig. De skilte seg og Odd flyttet tilbake til Ecuador i 1950 og giftet seg på nytt der. I 1962 ble han endelig tilbudt stilling som direktør i Mantafirmaet Industriales Ales, en av de større bedriftene i Ecuador. De jobber med framstilling av såpeprodukter og olje. Denne jobben hadde han til sin død i 1973. De to barna hans, Liv og Oscar, bor her fremdeles.

 

Alle opplysninger i denne artikkelen er hentet fra:

Jaime Franco Barba; Presencia europea en Manabi (del siglo XVIII en adelante).

Editorial Mar Abierto 2012

Legg igjen en kommentar

Arkiv