Det forunderlige liv i Ecuador

Rafael Correa 2013- 2017

Rafael Correa 2013- 2017

Stemmene er talt opp etter valget på søndag og resultatet er særdeles tydelig. President Correa fikk 56.5 prosent av stemmene i presidentvalget og hans parti Alianca Pais får to tredjedeler av plassene i nasjonalforsamlingen.

Ellers i valget kan man merke seg at de gamle spøkelsene, ekspresident Lucio Guttierez, bananmagnaten Alvaro Noboa og ekspresident Abdala Bucarams stedfortreder Nelson Zavala, ble fullstendig avfeid med henholdsvis 6,9. 3.9 og 1,4 prosent. Vi kan med det anta at de nå hører historien til. Høyreopposisjonens stemme vil fremover tilhøre Guillermo Lasso som fikk 22,5% av stemmene. Han ble ettertrykkelig slått, men som han selv det, uttrykker representerer han tross alt nesten en fjerdeparten av folket. Venstrealliansens kandidat Alberto Acosta fikk kun 3,3 prosent. De klarte med det ikke å berøve Correa hans støtte blant urbefolkningen.

Hvorfor var Correas seier så suveren og hva innebærer den for Ecuador de neste fire årene?

Svaret på det første er ikke så vanskelig. Før Correas valgseier  i 2006 var det kaos. Det hadde vært sju presidenter de foregående ti år, de fleste maktesløse eller likegyldige. To av de (Abdala Bucaram og Lucio Gutierrez) ble regelrett avsatt og jaget ut av landet. En katastrofal bankkrise i 1999 kombinert med ekstrem inflasjon førte til at landet måtte erstatte sin egen valuta (sucre) med amerikanske dollar i 2000. Folks uvilje mot det politiske systemet og mot politikere i sin alminnelighet var stor.  Correa har maktet å innføre stabilitet og kan vise til en rekke konkrete resultater. Det har skjedd forbedringer i helse- og utdanningsvesen, det har blitt innført sosiale ordninger og det har blitt bygget veier. Især utviklingen av et program for tilbud og rettigheter til funksjonshemmede, som i hovedsak har vært visepresident Lenin Morenos prosjekt, har vakt internasjonal oppsikt.

Correas overordnete politiske prosjekt er å forvandle Ecuador fra en tradisjonell latinamerikansk råvareleverandør til et industrielt samfunn med vekt på teknologi og servicetjenester. Staten skal spille en strategisk rolle. Dette er såpass ambisiøst at man forstår det ikke kan gjøres over natten. Så det har vært noen harde tak med såvel USA som Verdensbanken og det internasjonale valutafondet.

På partiprogrammet er det fire hovedpunkter. Det er et forslag om omfordeling av jordeiendommer, en ny modell for tilgang på vannressurser. innføring av nye skatter og større åpning for kreditter fra bankene.

De to første gjerne benevnt som vann- og jordreformen har vært på planen siden 2008, men vist seg vanskelig å gjennomføre siden det strider mot eksisterende rettigheter og eiendom. Mye av kritikken fra urbefolkningsorganisasjonen CONAIE har vært fraværet av oppfyllelsen av dette løftet. Likeledes har det vært frykten for dette som har mobilisert hans motstandere på høyresiden. Nå har som nevnt Alianza Paìs et kvalifisert flertall i nasjonalforsamlingen og det gir mulighet for lovendringer. Så får vi se hva de velger å gjøre med det.

Men Correas politiske planer vil koste penger. Økonomiutdannet som han er, er han smertelig klar over dette. Noen inntekter påregnes ved innføring av flere skatter. Oljeprisen er relativt høyt og sørger for gode inntekter til staten. Dernest har regjeringen Correa forhandlet seg fram til flere avtaler om kreditter fra Kina mot gruvekonsesjoner.

For det siste har han høstet kritikk. Noen sier at Ecuador har byttet ut onkel Sam med onkel Chen. Økningen av minedriften bekymrer lokalbefolkningen da de tidligere har hatt tilfeller med forurensning av drikkevannet. Kinesiske selskap har også drevet sin virksomhet i strid med Ecuadors lover om arbeidsmiljø.

Miljøvernere bekymrer seg også over hvorvidt Ecuador vil gå løs på oljereservene i regnskogområdet. Correas regjering har til nå ønsket å holde en økologisk profil. Et forslag om en kompensasjon fra rike land for at Ecuador skal regnskogoljen være, det såkalte Yasuni ITT-initiativet, har vært drøftet med interesse flere steder (deriblant ikke i Norge). Dessverre har ikke de foreløpige lovnadene på langt nok vært tilstrekkelige. Kanskje den økonomiske krisen har bidratt til det. Det er derfor et spørsmål hvor lenge et fattig land kan la disse rikdommene ligge.

Vestlig presse, i Norge gjerne representert ved avskrifter fra telegrambyårer eller nordamerikanske aviser, snakker av og til om tendenser til diktatur eller knebling av ytringsfriheten under Correa. Dette er overhodet ikke noe aktuelt tema. Kritikken mot Correa og Alianza Paìs har fritt spillerom i landets to største aviser, og den er ofte mer grovkornet enn den vi opplever mot norske politikere.

Se også: Presidentvalget 2013

Legg igjen en kommentar

Arkiv