Det forunderlige liv i Ecuador

Murerpilsen

Murerpilsen

Nå ser jeg atter slike flasker lik de jeg i min ungdom så.

Ecuadorsk Pilsener er forfriskende godt. Du sitter i din stol eller på en kafe, hører den sildrende lyden idet glasset fylles og  lar alle vederstyggelige tanker fare. Du lukker øynene, kjenner det kalde glasset i hånda før du løfter det opp mot munnen. Munnen, ganen og halsen fylles med velbehag idet fludiumet strømmer ned og følger tyngdekraftens veier. Man kan tømme det med en gang og forløse et frigjørende rap, eller man kan nippe langsomt til det i et innøvet tempo slik at du gjør deg ferdig like før det blir lunkent.

O pilsnerøl, jeg ville ikke byttet deg bort for Rhonedistriktets samlede vinkjellere.

Det beste av alt; i Ecuador kan du fortsatt få kjøpt en murer. Alle som har hårvekst i ørene husker den lange brune flaska som inneholdt 70 desiliter øl. En perfekt dosering, ettersom 0.35 er altfor lite. En kan godt drikke litt mengder av øl ettersom alkoholprosenten er så lav. Med en murer ble du forfrisket og oppstemt, klar til å jobbe videre med hva du nå drev med. For eksempel å mure. Mange hadde med seg en murer på jobb på fredag. Etter endt arbeidstid kunne man høre korkene sprettes i garderoben. Formen på flaska var enkel og liketil, med en lang tut som gjorde at man kunne feste et sikkert grep

Men mureren forsvant i Norge. Den rakk ikke engang å komme på rødlista. Hva skjedde? Helt sikker kan man ikke være, men det kan ha sammenhengen med veksten av merkantile og kreative yrker på 1980 og 1990-tallet. Personer med markedsføringsutdannelse, reklamefolk og tilsvarende inntok bryggerienes kontorer. Det er en kjent sak at disse menneskene drikker vin og ikke øl. Deres interesser ligger i et helt annet sjikt. Med stor oppfinnsomhet forvandlet de den gamle mureren til ei grønn, stutt og upraktisk flaske med skrukork. Den levde ikke lenge. De prøvde også en stund å få folk til å drikke øl av plastflasker (o gru). Det ble investert mer i å lage jålete flasker enn i å lage godt øl.

Men her, på den andre siden av kloden, under Andesfjellenes stekende sol, i regnskogens lumre bambushytter eller blant Galapagos kvitrende finker kan du fortsatt nyte den, Murer’n. Og det er en reise verdt.

Den vil kanskje ikke bli servert på restauranter som utelukkende er designet med tanke på turister (der får du Heineken), men du kan bare gå rundt hjørnet. For eksempel langs Avenida Shyris i Qutio, på den andre siden av Carolinaparken, er det en rekke enkle kebabrestauranter (shawarma) hvor de lokale gjerne går. De drives av egyptere som også kan slå av en prat på engelsk. Min favorittmeny er en shawarma og en murerpils til forrett. Og det samme til hovedrett.

 

Legg igjen en kommentar

Arkiv