Det forunderlige liv i Ecuador

Bo i Ecuador

Bo i Ecuador

Jeg ble spurt om hvordan det er å være nordmann i Ecuador og hvordan man opplever kulturforskjellene.

Dette avlet litt tankevirksomhet. Selvfølgelig er det stor forskjell mellom å leve i et land og det  å reise på ferie dit.

Men mennesket tilpasningsdyktig. Etter å ha oppholdt seg relativt kort tid i nye omgivelser er det som man har bodd her hele livet. Med den samme selvfølgelighet som jeg en gang tråkket rundt på Sagene beveger jeg meg nå i Quitos gater. Jeg handler på supern eller hos kjøpmannen på hjørnet og jeg begynner dagen fortsatt med en kopp kaffe og lokalavisa.

Så er det det med kulturforskjeller, altså de inngrodde holdningerne og forventningene vi har til våre medmennesker. En nordmann kan ha krav om en punktlighet som aldri vil bli oppfylt i Ecuador. Særlig i selskaplivet er upunktlighet normen. Du ankommer bare ikke et sted til den tid vertskapet har angitt. Da vil du sette de i forlegenhet. To timer etter angitt tidspunkt er mer passende. En avtale om et møte mellom to personer er også ganske løst basert. En ecuadorianer ville aldri lagt alt annet til side med tanke på denne avtalen. Han har alltid en alternativ agenda hvis vedkommende ikke møter eller ikke gir lyd fra seg. Løpende oppdateringer ved bruk av mobiltelefoner er en fordel.

Når man først ankommer et sted er hilsingen viktig. Et kjapt «hei alle sammen» er ikke tilstrekkelig. Man må utrykkelig hilse på hver person som er til stede, uansett om man har sett de flere ganger tidligere samme dag. Et «buenas dias» til kassadamen, servitøren eller vaktmannen er også obligatorisk. Man behøver ikke lure på om man skal hilse eller ikke.

Disse rutinene sitter etter en stund. Verre er det i møte med myndighetene. Som innvandrer er det jo en rekke dokumenter som skal ordnes., Dwette betyr hele dager med venting på offentlige kontorer. Og når det er din tur sender de deg gjerne videre et annet sted Behovet for papirer er umettelig. Tålmodighet er det eneste løsenet, sammen med at man  aldri kan være grundig nok når man spør om proessessen videre og  hvilke dokumenter som skal vedlegges her. For ordens skyld, det hjelper ikke å bli sint. Da blir man raskt oppfattet som en vanskelig gringo, i verste fall av den arrogante sorten som betrakter latinere som annenrangs.

Man skal ikke la seg forlede av dette til å tro at ecuadorianere er late eller slappe. Som arbeidsinnvandrere til f.eks Spania er de vel ansette. Og man ser her  i mindre egeneide bedrifter at det arbeides effektivt og utvises god kundeservice. Mens det offentlige, både i Ecuador og andre latinamerikanske land, har lang tradisjon med korrupsjon og ineffektivitet i byråkratiet. Av og til smitter dette over på andre store bedrifter. Mange arbeidsplasser i det offentlig administrasjon ble opprettet kun for begunstige slektninger og venner av betydningsfulle personer.

En annen ting; Ecuadorianerne er fødte forhandlere. Der en nordmann alltid tar den pris han får oppgitt som absolutt, vil man her alltid forhandle om prisen på en vare eller en tjeneste. Det gjelder de fleste områder bortsett fra de store kjedeforretningene som holder til på kjøpesentrene. Husk at det ofte gis et gringotillegg, dersom du har utseendet mot deg. Når det er sagt, jeg har ikke opplevd regelrette svindelforsøk mens jeg har levd i Ecuador. Det er mer at de legger på noen dollar. Som regel overlater jeg disse forhandlingene til min ecuadorianske kone. På egenhånd er jeg likevel godt i stand til å si «nada menos?» Og ofte blir det et avslag.

Uvant for oss som med røtter i det sosialdemokratiske etterkrigsnorge hvor likhetstanken står så sterkt, er det store  antallet mennesker i tjenende yrker. Jeg følte ubehag første gang jeg satt meg i en stol for å benytte meg av en skopussers tjenester. Jeg tenkte det er da ikke riktig at en mann skal pusse en annen manns sko. Men her er det hans levebrød og han setter pris på kunder. Blant middelklassefamiliene er det vanlig å hyre hjelp i hjemmet. Men hjelperne blir, så langt jeg har sett, alltid høflig tiltalt og behandlet med respekt.

«Men hva med maten'» spør noen. Kosthold er selvfølgelig også en vanesak som kan endres. Dertil er det meste tilgjengelig av råvarer på lokale markeder og supermarkeder. Slik at det er fullt mulig å lage sin egen mat. Det er ikke uvanlig å kjenne duften av fårikål i korridorene i Torre Beverly hvor jeg bor.

 

 

Legg igjen en kommentar

Arkiv