Det forunderlige liv i Ecuador

Juan Montalvo

Juan Montalvo

Sist fredag ville Juan Montalvo fylt 180 år. Avisen El Comercio har valgt hans liv og lære som utgangspunkt for denne ukens artikkelserie. Flere andre medier vil ikke være dårligere.

Hvem var så denne hedersmannen, som får så mye oppmerksomhet til tross for at fødselsdagen hans ikke engang innebærer et jubileum?

Vel, han ble født et sted på veien til Ambato i 1832, Hans våpen var ikke sverdet men pennen. Han er anerkjent som en av landets fremste politiske og filosofiske tenkere gjennom tidene. Han lever videre ikke bare gjennom sine skrifter, men også for sin historiske rolle i kampen mot det konservative diktaturet som dominerte landets styre i denne perioden. Han pleiet nære forbindelser med den liberale kjempen Eloy Alfaro.

President og advokat Gabriel Garcia Moreno styrte Ecuador i 14 år med hard hånd fra 1861. Han var en ekte søramerikansk caudillo for hvem silkehansker er et ukjent begrep. Juan Montalvo med sine uønskede skriverier var for lengst sendt i eksil. Dette gjorde ham imidlertid enda mer produktiv og spissfindig. En augustdag i 1875 ble Garcia Moreno myrdet og kastet ned fra terrassen i presidentpalasset «Carondelet«. Montalvo forkynte etter dette, ikke uten berettigelse og med en viss stolthet, at «Det var min fjærpenn som drepte ham«.

Men fra vondt til verre. Mannen som overtok, general Ignacio de Veintemilla, innebar ikke noen endring av politisk styresett. I tillegg hadde Montalvo sterke personlige antipatier ettersom han kjente ham vel godt fra sin eksiltid i Spania. Således blir Veintemilla den sentrale skikkelsen i det som kanskje ble Montalvos hovedverk; «Catilinarias» (1882). Som vår egen Henrik Ibsen i sitt debutverk Catalina, tas det utgangspunkt i Ciceros klassiske taler i forbindelse med rettsaken mot stormannen Catalina. «Hvor langt har du tenkt å tøye vår tålmodighet, Catalina«. Og generalen får det glatte lag. I verkets andre kapital går Montalvo punkt for punkt gjennom hvorledes Veintemilla er skyldig i samtlige av de sju dødssynder.

Som romanforfatter var ikke Montalvo mindre ambisisøs enn at han skrev en fortsettelse  på «Don Quijote» i «Kaptitlene Cervantes glemte». I denne fortellingen dukker også Veintemilla opp, lett gjenkjennelig og under særdeles lite smigrende omstendigheter.

Av de som har trykket Montalvos skrifter til sitt bryst finner vi den franske forfatteren Victo Hugo og den spanske forfatteren og filosofen Miguel de Unamuno. Følgende setning fikk det til å dirre langt inn i sjelens røtter til den gamle spanjolen: «Vanæret er det folk hvis unge er ydmyke overfor tyrannen, hvor studentene ikke får verden til å skjelve«.

De regimekritiske avisene El Comercio og El Universo trekker paralleller til dagens situasjon i Ecuador og fremhever at den nye kommunikasjonsloven som er under behandling har til hensikt å kneble ytringsfriheten. Mer regjeringsvennlige kilder mener tvertimot at mange av reformene som er under behandling helt og holdent er i Montalvos ånd.

«Vivaecuador» tar ikke stilling her, men hever sitt beger med  duggfrisk ecuadortappet Pilsener og utbringer en skål for Juan Montalvo, hvor han nå måtte befinne seg religionkritisk som han også var.

 

 

Legg igjen en kommentar

Arkiv